Crassostrea gigasstillehavsøsters

Opprinnelig hadde stillehavsøstersen sitt kjerneområde rundt Japan, men i 1902 startet en import av yngel til vestkysten av Amerika fra Seattle til British Columbia i Canada. I 1930 ble naturlig yngleproduksjon observert og senere har arten spredt seg over større områder av den amerikanske vestkysten (Wolff & Reise 2002).

Klekkerier for kommersiel produksjon av stillehavsøsters ble bygget og i dag er stillehavsøsters verdens viktigste dyrkede østersart.

Den strenge vinteren i 1962-63 førte til massedød av europeisk østers i Nederland, For å bøte på dette tapet ble yngel av stillehavsøsters importert i 1964 (Drinkwaard 1999). I 1966 importerte Nederland også yngel fra Japan. Etter som importen var suksessrik ble også voksne skjell importert fra British Columbia i 1971. I 1975 ble det for første gang observert ville bestander av arten og senere har det så vært en eksposiv utvikling. langs hele Nederlandskysten . Import av yngel skjedde også i Frankrike direkte fra Japan i 1966, først og fremst til kysten av Bretagne, men i liten grad også til Midelhavskysten. Importen fra Japan opphørte i 1982 fordi det ble funnet en ny haplosporid parasitt i Japan (Drinkwaard 1999).

I Storbritannia startet importen av yngel i 1965; Her benyttet man seg av yngel fra British Columbia. I dag finnes det klekkerier spredt langs hele kysten av Storbritannia. Omkring 1990 ble frittlevende østers observert på vestkysten, men om dette kom fra larvetransport av yngel fra Frankrike eller fra egne utslipp er usikkert. Irland importerte yngel fra Storbritanna og fra en sped produksjon på 60 tonn i 1980 har produksjonen økt til 4500 tonn i 1980 (Drinkwaard 1999, Wolff & Reise 2002).

Yngel ble importert til Danmark og satt ut i Limfjorden for kommersiell utnyttelse i 1972. Senere importertes fra Flensburger Förde i Tyskland til Lillebelt i 1979, og i 1983 importerte man yngel også fra Storbritannia, Nederland og Frankrike (Lützen et al. 2011). I Sverige har arten etablert seg langs hele vestkysten sør til Falkenberg, og i visse sund med kraftig strøm i Bohuslän er tettheten så høy at det dannes rev.

Det har vært usikkerhet knyttet til C.gigas' forhold til "portugisisk østers" C.angulata, blant annet med risiko for introgresjon mellom dyrket (eller forvillet) C. gigas og C.angulata, som har vært ansett som truet (Huvet et al., 2000).

Det er nå slått fast at C.angulata er forskjellig fra C. gigas, men at .C.angulata er conspesifikk med bestander fra Taiwan, og at begge artene dermed er fremmede i Europa (Huvet et al., 2000).

Til Norge ble det importert yngel fra Storbtitannia i 1979. Fram til 2006 var det bare registrert to funn av frittlevende stillehavsøsters i Norge. Begge funnene ble knyttet til lokal oppdrettsvirksomhet. I 2007 ble det påvist flere større bestander i Vestfold og senere også i Telemark, Aust-Agder og omkring Olsofjorden (Bodvin m.fl. 2010b). I tillegg er det gjort enkeltfunn i Vest-Agder, Rogaland og Hordaland. I Hordaland er det kjente funn fra Espevik på Tysnes hvor det tidligere foregikk østersoppdrett. Ett individ er funnet på Halsnøy sommeren 2010. Økningen i Oslofjorden og på Sørlandet skyldes mest sannsynlig larvedrift fra bestander i Danmark eller Sverige og blir sett i sammenheng med spredningen av stillehavsøsters nordover i Europa.

Stillehavsøsters ble vurdert til Svartelista 2007 og fikk da karakteristikken 'høy risiko' (Gederaas m.fl. 2007). Det er gitt en grov risikovurdering i henhold til en beregnet 'biopollution level index' (BPL) for regioner i Østersjøen (Zaiko m.fl. 2011).