Aglaothamnion halliae

Denne rødalgen er relativt småvokst og unnselig (ca 5 cm) og hører dessuten til en gruppe som er taksonomisk vanskelig. Opprinnelig ble artene i denne gruppen plassert i slekten Callithamnion, men senere ble noen av arten skilt ut i slekten Aglaothamnion. Det betyr at en sikker identifikasjon ofte vil kreve dyrking i laboratoriekultur og/eller DNA sekvensering. Arten ble oppprinnelig beskrevet fra den amerikanske østkysten (typelokalitet:Key West, Florida). I flere amerikanske undersøkelser ble arten feilaktig klassifisert som Calllithamnion byssoides. I Europa ble arten først funnet i Papperhavn på Hvaler i 1980, og krysningsforsøk viste at algen var identisk med isolater fra den amerikanske østkysten (som C. byssoides sensu Edwards), og at den er forskjellig fra europeiske isolater av Callithamnion byssoides. Algen ble derfor beskrevet som en ny art: Aglaothamnion westbrookiae av Rueness & L’Hardy-Halos (1990), men senere ble det vist at A. halliae er et eldre og gyldig synonym. Arten er vidt utbredt på den amerikanske østkysten, og siden det eneste europeiske funn var fra ytre Oslofjord, er det rimelig å anta at det dreier seg om en introdusert art (funn fra Helgoland oppgitt som Callithamnion byssoides i Kornmann & Sahling (1983) er høyst sannsynlig også A. halliae).

En kartlegging ble foretatt langs Skagerrak-kysten i 2002-2003 (Bjærke & Rueness 2004), og arten ble registrert på 21 av 43 undersøkte lokaliteter mellom Arendal og Tjörn i Sverige. Algen ser ut til å være begrenset til småbåthavner/marinaer og vokser på treverk, tauverk, skjell og på større alger (Laminaria, Sargassum). Den ble funnet fra Nevlunghavn og østover, og er relativt vanlig i de innerste deler av Oslofjorden (Frognerkilen, Sandvika). Formeringen ser ut til å være vegetativ (fragmentering) i felt, mens en seksuell livssyklus kan gjennomføres i laboratoriekultur. Ettersom de undersøkte områder ligger langs en av de best studerte kyststrekninger i Norge, er det høyst usannsynlig at arten kan ha vært oversett i tidligere undersøkelser. Den markerte fremveksten i de senere år og at den er genetisk identisk med isolater fra den amerikanske østkyst, gjør det rimelig å slutte at det er en fremmed art som er kommet inn i vår flora.