Pinus contortavrifuru

Vrifuru Pinus contorta er en nordamerikansk art som ble innført til Norge ca. 1890. Den har nå et tilplantet skogareal på ca. 60 km², flekkvis fordelt på det meste av landet, men hovedsakelig i høyereliggende områder i Trøndelag, Oppland og Hedmark (Øyen 2009). Den er svært lyskrevende, setter frø fra ca. 15-20 års alder og har meget beskjedne krav til jordsmonnet. Vrifuru er motstandsdyktig mot soppsykdommen snøskytte Phacidium infestans, men angripes noe av rotråte og er utsatt for viltskader (Børset 1985). Det er brukt mest av innlandsformen av vrifuru, P. contorta subsp. latifolia, som har dårlig foryngelse i Skandinavia fordi konglene er serotine, dvs. avhengig av varme (skogbrann) for å åpne seg og slippe frøet (Børset 1985, Østraat 1999, Øyen 2009). Spesifikke undersøkelse av vrifuruas spredning i indre og høyereliggende områder har vist både liten spredningsavstand og spredningsintensitet (Nygaard et al. 1999, Østraat 1999). Tilsvarende rapporterte Tonjer (2011) om totalt fravær av spredning fra plantefelt med vrifuru i Ås (Ak), mens Østraat (1999) noen år tidligere fant kun ett individ i samme område. Til tross for problemene med spredning av frø fra serotine kongler, er vrifuru funnet frøforvillet flere steder, til dels med oppkomst av såpass store trær at de setter kongler. Arten har derfor en registrert fortetningsrate på 25-50 % pr. tiår. I kombinasjon med lang levetid gir dette kategorien potentielt høy risiko. Det er imidlertid mulig at vrifuru uten nyplanting vil gå tilbake. I kombinasjon med at vrifuru slipper mye lys til feltsjiktet gjør dette at de økologiske effektene antas å være begrenset. Arten plantes hovedsakelig i furuskogsområder og har trolig samme økologiske effekter som furu.