Picea sitchensissitkagran

Sitkagran Picea sitchensis kategoriseres til svært høy risiko som følge av at sitkagran viser tydelig spredning inn i kystlynghei som er en truet naturtype. Tilstandsendringen i kystlynghei som spredningen av sitkagran kan medføre kommer i stedet for gjengroing med furu, bjørk, selje og rogn. Undersøkelser av biomangfold (edderkopper, biller, moser, karplanter) i kystlynghei (Vetaas UiB, pers. medd.) viser ingen negativ effekt av sitkagran på landskapsnivå, men en viss effekt på mindre skala – blant annet ved mindre forekomst av lyskrevende planter under sitkagrantrær enn furutrær (Saure 2012). De norske studiene samsvarer bra med britiske studier (Quine and Humphrey 2010). Saure (2012) påpeker at sitkagran ikke er tilstrekkelig utbredt til å kunne kategoriseres som invasiv. Fremtidig skogstruktur for sitkagran i spredningsområdene vil trolig være en veksling mellom klynger og åpne arealer, ispedd andre treslag, omtrent som i naturskog av sitkagran i Nord-Amerika. Konklusjon: De økologiske effektene av sitkagran er knyttet til at den bidrar til gjengroing på bestemte arealer som ellers ville blitt kolonisert av furu og lauvtrær. Over tid kan dette gi et plantesamfunn med noe mindre forekomst av lyskrevende planter enn ved gjengroing uten sitkagran. I kystlynghei vil imidlertid tradisjonell drift (brenning og beiting) kunne hindre etablering av sitkagran like effektivt som for alternative gjengroingsarter (furu og lauvtrearter). Effektene av et fremmed bartre i et opprinnelig lauvskogmiljø, som f.eks. langs kysten av Trøndelag og Nordland, kan være mer betydelige. Endrete lysforhold på våren og høsten, når lauvtrærne er bare, og surere strøfall forventes å ha betydelig innflytelse på bunnvegetasjon (karplanter og moser) og også på invertebrater og sopp.

Sitkagran er et typisk kysttre naturlig hjemmehørende i et langt belte langs stillehavskysten av Nord-Amerika. Innførsel til Norge skjedde rundt 1870 og var motivert av behov for et produksjonstreslag i ytre kyststrøk og utsatte fjordstrøk. Lyskravet i ungdomsfasen er noe større enn for vanlig gran, og frøsettingen begynner tidlig, rundt 15 års alder på gunstige steder for enkeltstående trær. I Sør-Norge er det rike frøår med 3-4 års mellomrom (Børset 1985). Plantingen skjøt fart etter 2. verdenskrig, og plantefelt med sitkagran dekker nå ca. 500 km² langs kysten fra Østfold til Troms. I tillegg kommer utallige småplantinger på øyer og holmer, som le eller som ”pryd”, langs hele kysten. Disse er viktige kilder for spredning, og frøplanter er observert, i til dels stort antall, på de fleste øyer og holmer i Nordland der sitkagran ble plantet for 30-50 år siden. Sitkagran er utsatt for beite de første årene, men blir mer beitetolerant etter hvert. Noen plantefelt er blitt sterkt skadet av hjort, men totalt sett er den mindre utsatt for hjorteskader enn vanlig gran Picea abies. Den utvikler seg best på næringsrik og fuktig jord, men kan også vokse bra på mager jord (Børset 1985).

Spredning inn i åpne kulturpåvirkede og tørre arealer (f.eks. gamle beiter) og boreal hei kan lokalt være betydelig, men spredningsintensiteten er langt mindre i Nord-Norge enn på Vestlandet (Nygaard et al. 1999). Nygaard et al. (1999) oppgir at spredningen inn i fattig kystlynghei er beskjeden, men dette er ikke i samsvar med andre observasjoner, f.eks. Fremstad & Elven (upubl., ytre Sogn 1993-1994) hvor sitkagran ble funnet på 32 % av 50 standardlokaliteter, på 12 % med høy til meget høy frekvens. Spredning inn i nabobestand (bjørk-, or-, eller furuskog) gjennomgående liten.