Larix sibiricasibirlerk

Sibirlerk Larix sibirica kommer fra Sentral-Russland og ble innført som produksjonsart (tømmer) i 1870-årene (Øyen 2006). Samlet skogareal for plantet sibirlerk utgjør ca. 10 km², fordelt på indre og høyereliggende strøk i Sør-Norge og nordover, men også noe i lavlandet i Sør-Norge (Børset 1985, Øyen 2006). I tillegg er sibirlerk populær som prydtre i fjelldalene og nordpå, finnes plantet på utallige gårder og setrer, og sprer seg litt derfra. I hjemtraktene er frøsettingen rik og begynner i en alder av 15-20 år (Børset 1985). Det høye kravet til sommervarme er trolig årsaken til at frøproduksjon og spredning under våre forhold er begrenset. Forvillete bartrær er sterkt underrepresentert i de botaniske innsamlingene, og funnfrekvensene gir knapt noe realistisk bilde av hvor mye vi har av dem. Dette gjelder også sibirlerk, der det er særdeles lite av verdi å hente i samlingene. Den første etableringen er dokumentert fra ST Røros: Påsken i 1919 (kanskje plantet under oppsyn av kopperverkets forstmester Mauritz Thujord i 1870-årene). Ellers er det bare dokumentert forvillinger fra sju steder i He Engerdal, Op Vang (Helinområdet, notert flere ganger 1967-2003), Te Fyresdal, ST Trondheim og Røros (3 steder), og Fi Sør-Varanger. Funndataene tyder sterkt på at arten ikke er vanlig som forvillet. Som kontinental art er den tilpasset lange og kalde vintre og korte og varme somre (Børset 1985). Sibirlerk er lyskrevende og hardfør, men angripes av lerkekreft og er utsatt for viltskader/hjortedyrbeite. Dersom ikke naturlig avgang og hogst erstattes med nye plantinger, kan arten over tid forsvinne fra norsk natur. Lerkekronene slipper mye lys til feltsjiktet. Arten har begrenset spredning og finnes på små arealer. Det regnes ikke å være spesiell økologisk risiko knyttet til sibirlerk.