NB! Dette er risikovurderinger fra 2012.
Se den nye vurderingene fra 2018 her: https://www.artsdatabanken.no/fremmedartslista2018

Abies albaedelgran

Svartelistet

Høy risiko   HI:4ab,2eg

Risikovurdering

a   Forventet levetid
Delkategori 4   Lengre enn 1000 år
b2/b3  Økning i forekomstareal/økning av enkeltforekomster
Delkategori 4   Høy fortetningsrate (μ > 0,02; prosentvis økning > 50%; anslag)
c   Naturtypekolonisering
Delkategori 1   Mindre enn 5 %
d   Interaksjoner med truede arter/nøkkelarter
Delkategori 1   Usannsynlig
e   Interaksjoner med øvrige arter
Delkategori 2   Små effekter
f   Tilstandsendringer i truede eller sjeldne naturtyper
Delkategori 1   Usannsynlig
g   Tilstandsendringer i øvrige naturtyper
Delkategori 2   I opptil 5 %
h   Introgresjon
Delkategori 1   Usannsynlig
i   Vert for parasitter eller patogener
Delkategori 1   Usannsynlig

Invasjonspotensial

  • Kvantitative data finnes for Norge

a Forventet levetid

Estimert nåværende bestandsstørrelse 15400
Basert på Minimumsanslag
Grunnlag for estimert nåværende bestandsstørrelse

Edelgran er pr. i dag kjent fra samlingsdataene med 77 forekomster (mørketall 10) i 9 fylker, hver forekomst med minimum ca. 20 individer i snitt. Dette gir et estimat på ca. 15.400 individer.
Forventet levetid konklusjon Mer enn 1000 år
Grunnlag for forventet levetid

PVA og kvalifisert anslag.

b Spredning

b2 Økning i forekomstareal / b3 Økning av enkeltforekomster

  • Fortetningsrate, konklusjon: Høg
  • Grunnlag for fortetningsrate:

    PVA og prosentvis beregning.

c Naturtypekolonisering

  • Lågurtskog.

Økologisk effekt

d+e Interaksjoner med truede arter/nøkkelarter + Interaksjoner med øvrige arter

Romlig fortrengning av stedegne arter Øvrige arter - Observert i Norge

g Tilstandsendringer i øvrige naturtyper

  • Observert i Norge
  • Forekommer i følgende naturtyper
    • NA Fastmarkssystemer: Fastmarksskogsmark

Kriteriedokumentasjon

Edelgran Abies alba er naturlig utbredt i fjellområdene i Mellom-Europa, og ble innført til Norge i 1870-årene (Meheia, Buskerud). Den har et totalt tilplantet areal i norsk skog på ca. 20 km2 - spredt i lavereliggende områder i Sør-Norge og nord til Lofoten (Nygaard 2009). I tillegg har den lenge vært et av de oftest dyrkete bartrær for pryd, spesielt i gamle parker og hager. En stor del, kanskje en hoveddel, av spredningen i norsk natur kommer fra parker og hager, ikke fra skogbruk. I bestand setter edelgran rikelig med frø fra 50-60 års alder av (Børset 1985). Sammenlignet med gran Picea abies har edelgran noe større krav til jordsmonn, og den vokser godt på kalk- og leirholdig mineraljord. Også varmekravet er større enn for vanlig gran. På Vestlandet angripes den av edelgranlus Dreyfusia (Børset 1985). Edelgran er svært skyggetålende og bestand kan ha høy tetthet, noe som kan skygge ut andre arter. Arten har ikke frøbank, men en ”bank” av frøplanter og ungplanter på noen cm eller dm. Disse står klare til å vokse opp dersom hogst eller vindfall skaper en åpning. Den lokale foryngelsen er derfor ofte omfattende, likeså spredning inn i lauvskog der utskygging ikke hemmer ungplantene på samme vis som i et bestand av edelgran. Imidlertid blir dens lokalt gode foryngelse sterkt hemmet av hjortedyrbeiting og frostskader (se Østraat 1999, Skre 2000, Nygaard 2009). I samsvar med dette fant Tonjer (2011) i en undersøkelse i Ak Ås, en sterk kontrast mellom stor mengde spireplanter og lav andel større individer; noe som kan bety at undersøkelsen er foretatt i sluttet skog med stagnerende ungplanter av edelgran. Denne lokale undersøkelsen påpeker at selv om edelgran stedvis forekommer med mange individer, ser den ikke ut til å fortrenge stedegen vegetasjon. Den negative virkningen av edelgran gjelder i hovedsak i løvskog. Hvis den kommer inn i noen mengde, endrer den lysforholdene om våren og høsten, og den endrer fysisk og kjemisk karakter på strøfallet. Invasjon av edelgran kan føre til mye mørkere skog der våraspektet svekkes eller forsvinner, og endring fra lauvskogs- til barskogs-miljø vil også påvirke moser, invertebrater og sopp. Det er observert at edelgran kan bli lokalt dominerende og har trolig potensialet til å skygge ut andre arter i lokal målestokk.

Først observert i Norge
Ak Oslo: "Ladegaardsøen" (Bygdøy), men kan være observert mye tidligere, kanskje på 1700-tallet - 1871
Første observerte etablering i Norge
Ak Oslo: Bygdøy - 1871
Naturlig opprinnelse
  • Europa Sør

Mellom- og Sør-Europa fra Sør-Tyskland til Pyreneerhalvøya, Italia og Balkan. Eksensivt plantet som skogs- og prydtre i Nord-Europa.

Kom til Norge fra
  • Ukjent
Årsak til tilstedeværelse
  • (a) Bevisst introdusert/utsatt
  • (b) Rømt eller forvillet
Tidligere økologisk risikovurdering
  • Er risikovurdert i Norge

Øyen et al. 2009

Reproduksjon
Har seksuell reproduksjon
Reproduktivt stadium observert, produserer levedyktige avkom
Generasjonstid
50 år

Spredningshistorikk i Norge

  1. Periode
    1871 - 1900
    Fylkesforekomst
    • Oslo og Akershus
    • Vest-Agder
    Antall forekomster
    2 - Mørketall: 2
  3. Periode
    1901 - 1920
    Fylkesforekomst
    • Østfold
    • Oslo og Akershus
    • Buskerud
    Antall forekomster
    4 - Mørketall: 3
  5. Periode
    1921 - 1940
    Fylkesforekomst
    • Oslo og Akershus
    • Aust-Agder
    • Vest-Agder
    Antall forekomster
    5 - Mørketall: 3
  7. Periode
    1941 - 1960
    Fylkesforekomst
    • Østfold
    • Oslo og Akershus
    • Hedmark
    • Aust-Agder
    • Vest-Agder
    Antall forekomster
    10 - Mørketall: 3
  9. Periode
    1961 - 1980
    Fylkesforekomst
    • Østfold
    • Oslo og Akershus
    • Hedmark
    • Aust-Agder
    • Vest-Agder
    • Rogaland
    Antall forekomster
    14 - Mørketall: 5
  11. Periode
    1981 - 2000
    Fylkesforekomst
    • Østfold
    • Oslo og Akershus
    • Hedmark
    • Oppland
    • Buskerud
    • Aust-Agder
    • Vest-Agder
    • Rogaland
    Antall forekomster
    34 - Mørketall: 5
  13. Periode
    2001 - 2011
    Fylkesforekomst
    • Østfold
    • Oslo og Akershus
    • Hedmark
    • Oppland
    • Buskerud
    • Vestfold
    • Aust-Agder
    • Vest-Agder
    • Rogaland
    Antall forekomster
    77 - Mørketall: 10
  15. Periode
    1800 - 2011
    Fylkesforekomst
    • Østfold
    • Oslo og Akershus
    • Oppland
    • Buskerud
    • Vestfold
    • Telemark
    • Aust-Agder
    • Vest-Agder
    • Rogaland
    • Hordaland
    • Sogn og Fjordane
    • Møre og Romsdal
    • Sør-Trøndelag
    • Nord-Trøndelag
    • Nordland
    Kommentar
    Data fra skogbruket
  17. Periode
    1981 - 2012
    Sted
    Data fra Artskart, modifisert
    Fylkesforekomst
    • Østfold
    • Oslo og Akershus
    • Hedmark
    • Oppland
    • Buskerud
    • Vestfold
    • Telemark
    • Aust-Agder
    • Vest-Agder
    • Rogaland
    • Hordaland
    • Sogn og Fjordane
    • Møre og Romsdal
    • Sør-Trøndelag
    • Nord-Trøndelag
    • Nordland
    • Troms
    Antall forekomster
    179 - Mørketall: 5
    Forekomstareal
    200000
    Utbredelsesområde
    540 - Mørketall: 3

Dokumentasjon for spredningshistorikk i Norge

Vanlig edelgran Abies alba ble innført til Norge i 1870-årene (Bu Kongsberg: Meheia) og har et totalt tilplantet areal i Norge på ca. 20 km2 - spredt i lavereliggende områder i Sør-Norge og nord til Lofoten (Nygaard 2009). I bestand setter den rikelig med frø fra 50-60 års alder av (Børset 1985). Sammenlignet med vanlig gran Picea abies har edelgran noe større krav til jordsmonn, og den vokser godt på kalk- og leirholdig mineraljord. Også varmekravet er større enn for vanlig gran. På Vestlandet angripes den av edelgranlus Dreyfusia (Børset 1985). Edelgran er svært skyggetålende og bestand kan ha høy tetthet, noe som kan skygge ut andre arter. Imidlertid blir dens lokalt gode foryngelse sterkt hemmet av hjortedyrbeiting og frostskader (se Østraat 1999, Skre 2000, Nygaard 2009). I samsvar med dette fant Tonjer (2011) i en undersøkelse i Ak Ås en sterk kontrast mellom stor mengde spireplanter og lav andel større individer. Undersøkelsen påpeker også at selv om edelgran stedvis forekommer med mange individer, ser den ikke ut til å fortrenge stedegen vegetasjon. Det er imidlertid observert at edelgran kan bli lokalt dominerende og at den trolig har potensialet til å skygge ut andre arter i mindre målestokk. Forvillete bartrær er sterkt underrepresentert i de botaniske innsamlingene, og funnfrekvensene gir knapt noe realistisk bilde av hvor mye vi har av dem, men her er edelgran delvis et unntak. Den er blitt samlet ofte fordi den er blitt funnet som et tydelig fremmedelement i lauvskog, i tillegg til granskog. Dessuten ble den i tidligere tider, før den for første gang kom inn i Lids flora (Lid & Lid 1994, 123 år etter at den første gang ble funnet i norsk natur), flere ganger feilbestemt til barlind Taxus baccata (!), en art folk oftest har samlet. Funnfrekvensene sier dermed en god del, bl.a. at arten bare hadde en langsom økning fram til ca. 1990 da den brått ble mye mer vanlig. Dette skyldes trolig dens lange generasjonstid. Arten er i sterk spredning og ekspansjon på Østlandet og delvis Sørlandet og dukker stadig opp på nye og nokså uventete steder, bl.a. på øyer ute i Oslofjorden hvor den såvidt vites aldri har vært dyrket, noe som tyder på frøspredning over rimelig lange distanser (flere km), kanskje over is.

Referanser

  1. Publikasjoner

    • Østraat, R. 1999. Registrering av foryngelse i ti bestand med fremmede bartrær Hovedoppgave i skogskjøtsel, Inst for skogfag, NLH
    • Tonjer, A.T. 2011. Spredning av fremmede trær og busker i Nordskogen, Ås Masteroppgave UMB, Inst for plante og miljøvitenskap 103
    • Børset, O. 1985. Skogskjøtsel. Skogøkologi Landbruksforlaget
    • Skre, O. 2000. Registrering av framande treslag i verneområde for barskog i Hordaland med vurdering av spreiingsfare Oppdragsrapport fra Norsk institutt for skogforskning (NISK) 24/00: 28 + vedlegg
    • Stohlgren, T.J., Barnett, D.T., Jarnevich, C.S., Flether, C. og Kartesz, J. 2008. The myth of plant species saturation Ecology Letters 11: 313-326
    • Øyen, B.H. Andersen, H.L. Myking, T. Nygaard, P.H. Stabbetorp, O.E. 2009. En vurdering av økologisk risiko ved bruk av introduserte bartreslag i Norge. Forskning fra Skog og landskap 1/09
    • Øyen, B.H., Andersen, H.L., Myking, T., Nygaard, P.H., Stabbetorp, O.E. 2009. Økologiske egenskaper for noen utvalgte introduserte bartreslag i Norge Viten fra Skog og landskap 01/09: 1-40
    • Nygaard, P.H. 2009. Vanlig edelgran Abies alba Artsdatabankens faktaark 103: 1-2
Naturtyper

  • svak lågurtskog

  • lågurtskog

  • lågurtkalkskog

  • høgstaudeskog

Edelgran stiller noe større krav til jordsmonn enn vanlig gran (Picea abies), og den vokser godt på kalk- og leriholdig mineraljord. Også varmekravet er større enn for vanlig gran, og på Vestlandet angripes den av edelgranlus (Dreyfusia) (Børset 1985). I tillegg til abiotiske faktorer er edelgran sterkt utsatt for vilskader, og samlet setter dette grenser for spredning og potensiell utbredelse i Norge.

Vektorer

  • Tilsiktet utsetting - Produksjonsart

    (Opphørt, men kan inntreffe igjen)
    Hyppighet
    Sjeldnere enn hvert 10. år
    Abundans
    > 100

  • Utilsiktet spredning - Fra skogbruk

    (Pågående)
    Hyppighet
    Tallrike ganger pr. år
    Abundans
    > 100

  • Tilsiktet utsetting - Estetisk beplantning

    (Pågående)
    Hyppighet
    Flere ganger pr. 10. år

  • Utilsiktet spredning - Fra grøntanlegg

    (Pågående)
    Hyppighet
    Flere ganger pr. 10. år

  • Utilsiktet spredning - Fra privathager

    (Pågående)
    Hyppighet
    Tallrike ganger pr. år