NB! Dette er risikovurderinger fra 2012.
Se den nye vurderingene fra 2018 her: https://www.artsdatabanken.no/fremmedartslista2018

Picea glaucahvitgran

Svartelistet

Høy risiko   HI:4a,2eg

Risikovurdering

a   Forventet levetid
Delkategori 4   Lengre enn 1000 år
b2/b3  Økning i forekomstareal/økning av enkeltforekomster
Delkategori 3   Moderat fortetningsrate (0,02 >= μ > 0,01; 50% >= prosentvis økning > 25%; anslag)
c   Naturtypekolonisering
Delkategori 1   Mindre enn 5 %
d   Interaksjoner med truede arter/nøkkelarter
Delkategori 1   Usannsynlig
e   Interaksjoner med øvrige arter
Delkategori 2   Små effekter
f   Tilstandsendringer i truede eller sjeldne naturtyper
Delkategori 1   Usannsynlig
g   Tilstandsendringer i øvrige naturtyper
Delkategori 2   I opptil 5 %
h   Introgresjon
Delkategori 1   Usannsynlig
i   Vert for parasitter eller patogener
Delkategori 1   Usannsynlig

Invasjonspotensial

a Forventet levetid

Forventet levetid konklusjon Mer enn 1000 år
Grunnlag for forventet levetid

b Spredning

b2 Økning i forekomstareal / b3 Økning av enkeltforekomster

  • Fortetningsrate, konklusjon: 25-50%

c Naturtypekolonisering

  • Samme som de arten er plantet i, dessuten er boreal hei en potensiell naturtype for denne.

Økologisk effekt

d+e Interaksjoner med truede arter/nøkkelarter + Interaksjoner med øvrige arter

Romlig fortrengning av stedegne arter Øvrige arter - Har ikke data

g Tilstandsendringer i øvrige naturtyper

  • Forekommer i følgende naturtyper
    • NA Fastmarkssystemer: Fastmarksskogsmark
    • NA Fastmarkssystemer: Boreal hei

Kriteriedokumentasjon

Kvitgran Picea glauca er naturlig hjemmehørende i Canada og Alaska og ble innført til Norge (Bogstad, Oslo) ca. 1790, både som et produksjons- (tømmer) og prydtre. I tillegg har den blitt brukt i lebelter, blant annet på Jæren. Samlet forekomstareal som skogstre er trolig under 1 km2, fordelt over hele landet. I tillegg finnes arten som prydtre her og der, men i mye mindre omfang enn slektningen blågran Picea pungens. Kvitgran er meget hardfør, tåler godt både frost og tørke, og setter mindre krav til jordbunn enn vår egen gran (Børset 1985). Skogbruksmessig har den ikke vært noen suksess på grunn av dårlig vekst og problemer med rotråte (Dietrichson 1971, Børset 1985). Lokalt er det observert rik foryngelse (Børset 1985). Det er påvist noe spredning fra gamle lebelter med kvitgran på Jæren, men god oversikt over lokalisering av lebeltene og spredning fra disse mangler. Kvitgran er trolig ett av de to mest hardføre og nøysomme bartrær på den nordlige halvkule (sammen med svartgran Picea mariana). Den kan vokse i kalde og næringsfattige skog- og heityper der vår egen gran ikke har noen sjanse, og i tillegg i myr (kvitgran og svartgran er treslagene i amerikansk ’muskeg’). Kvitgran har derfor potensial for å etablere seg i naturtyper langt ut over de skogtypene der den er plantet, både i kysthei og i boreal hei. Den kan dermed føre til fortrengning og strukturendring, men på lang sikt. Til tross for mangelfulle funndata har arten høy fortetningsrate de siste tiårene, noe som tyder på en ekspansjon ut over det botanikere og skogfolk foreløpig har registrert.

Først observert i Norge
Ak Oslo - 1800-1849
Første observerte etablering i Norge
flere steder - 1990-2000
Naturlig opprinnelse
  • Amerika Nord

Forekommer i et bredt belte over hele det nordamerikanske kontinentet, fra kyst til kyst (trans-amerikansk), mest i Alaska og Canada.

Kom til Norge fra
  • Ukjent
Årsak til tilstedeværelse
  • (a) Bevisst introdusert/utsatt
  • (b) Rømt eller forvillet
Reproduksjon
Har seksuell reproduksjon
Reproduktivt stadium observert, produserer levedyktige avkom
Generasjonstid
40 år

Spredningshistorikk i Norge

  1. Periode
    1965 - 1980
    Fylkesforekomst
    • Hordaland
    • Sogn og Fjordane
    • Sør-Trøndelag
    Antall forekomster
    5 - Mørketall: 20

  2. Periode
    1981 - 2000
    Fylkesforekomst
    • Hedmark
    • Telemark
    • Vest-Agder
    • Hordaland
    • Sogn og Fjordane
    • Sør-Trøndelag
    Antall forekomster
    12 - Mørketall: 20

  3. Periode
    1800 - 2011
    Fylkesforekomst
    • Østfold
    • Oslo og Akershus
    • Hedmark
    • Oppland
    • Buskerud
    • Vestfold
    • Telemark
    • Aust-Agder
    • Vest-Agder
    • Rogaland
    • Hordaland
    • Sogn og Fjordane
    • Møre og Romsdal
    • Sør-Trøndelag
    • Nord-Trøndelag
    • Nordland
    • Troms
    • Finnmark

  4. Periode
    2001 - 2011
    Fylkesforekomst
    • Hedmark
    • Buskerud
    • Telemark
    • Vest-Agder
    • Hordaland
    • Sogn og Fjordane
    • Sør-Trøndelag
    Antall forekomster
    14 - Mørketall: 20

Dokumentasjon for spredningshistorikk i Norge

Kvitgran Picea glauca er en av de to mest hardføre granartene globalt. Den danner polar skoggrense (sammen med svartgran P. mariana) i hele Nord-Amerika. Den er plantet i begrenset omfang i Norge, men antydet plantet i alle fylker. Forvillete bartrær er sterkt underrepresentert i de botaniske innsamlingene, og funnfrekvensene gir knapt noe realistisk bilde av hvor mye vi har av dem. Dermed ligger det lite dokumentasjon i samlingene, også for kvitgran. Den er dokumentert fra 7 fylker og bare siden 1965.

Referanser

  1. Publikasjoner

    • FM 2010. Jærstrendene landskapsvernområde med biotopfredningar og naturminne Fylkesmannen i Rogaland, miljøvernavdelinga
    • Børset, O. 1985. Skogskjøtsel. Skogøkologi Landbruksforlaget
    • Dietrichson, J. 1971. Geografisk variasjon hos kvitgran (Picea glauca subsp. glauca) og engelmannsgran (Picea glauca subsp. engelmannii) Meddelelser fra det norske Skogforsøksvesen 28: 213-243
Naturtyper
  • blåbærskog

  • småbregneskog

  • lågurtskog

  • Kulturmarkseng

  • Kystlynghei

Vektorer
  • Tilsiktet utsetting - Produksjonsart

    (Kun historisk)
    Hyppighet
    Sjeldnere enn hvert 10. år
    Abundans
    > 100
  • Utilsiktet spredning - Fra skogbruk

    (Pågående)
  • Tilsiktet utsetting - Estetisk beplantning

    (Kun historisk)