NB! Dette er risikovurderinger fra 2012.
Se den nye vurderingene fra 2018 her: https://www.artsdatabanken.no/fremmedartslista2018

Crepis biennisveihaukeskjegg

Svartelistet

Høy risiko   HI:4ab,2e

Risikovurdering

a   Forventet levetid
Delkategori 4   Lengre enn 1000 år
b2/b3  Økning i forekomstareal/økning av enkeltforekomster
Delkategori 4   Høy fortetningsrate (μ > 0,02; prosentvis økning > 50%; anslag)
c   Naturtypekolonisering
Delkategori 1   Mindre enn 5 %
d   Interaksjoner med truede arter/nøkkelarter
Delkategori 1   Usannsynlig
e   Interaksjoner med øvrige arter
Delkategori 2   Små effekter
f   Tilstandsendringer i truede eller sjeldne naturtyper
Delkategori 1   Usannsynlig
g   Tilstandsendringer i øvrige naturtyper
Delkategori 1   Usannsynlig
h   Introgresjon
Delkategori 1   Usannsynlig
i   Vert for parasitter eller patogener
Delkategori 1   Usannsynlig

Invasjonspotensial

  • Kvantitative data finnes for Norge

a Forventet levetid

Estimert nåværende bestandsstørrelse 10000
Basert på Minimumsanslag
Grunnlag for estimert nåværende bestandsstørrelse

Veihaukeskjegg er pr. i dag kjent med 50 forekomster (mørketall 10) i 5 fylker (Øf, Ak/Os, Bu, Vf, Te), hver forekomst med minimum 20 individer. Dette gir et minimumsestimat på ca. 10.000 individer.

Forventet levetid konklusjon Mer enn 1000 år
Grunnlag for forventet levetid

b Spredning

b2 Økning i forekomstareal / b3 Økning av enkeltforekomster

  • Fortetningsrate, konklusjon: Høg
  • Grunnlag for fortetningsrate:

    my-verdien fra PVA er altfor lav, sett ut fra prosentvis fortetning. Det skyldes trolig egenskaper ved datasettet og ikke ved planten. Det siste tiåret er ikke med i beregningen av prosentvis fortetning siden det er misvisende pga. manglende interesse.

Økologisk effekt

d+e Interaksjoner med truede arter/nøkkelarter + Interaksjoner med øvrige arter

Romlig fortrengning av stedegne arter Øvrige arter - Observert i Norge

Kriteriedokumentasjon

Veihaukeskjegg Crepis biennis er en toårig, 1-2 m høg urt med meget stor frøsetting. Fruktene har sveveapparat og vindspres opp til middels distanser (kanskje 100 m eller mer). Arten er europeisk (går naturlig nord til Sør-Skandinavia) og har en litt spesiell spredningshistorikk i Norge. Den kom inn rundt midten av 1800-tallet med ballast, med første etablering trolig på grasmark i Ak Oslo i 1880-årene. Den var en nokså ustabil plante på skrotemark fram til 1950-tallet, med i gjennomsnitt to funn per tiår. Senere er den kommet inn - trolig fra 1950-tallet - med ulike transportmåter og har startet å ekspandere rimelig sterkt i Oslofjord-området. I nyere tid har den ekspandert raskt, først i Akershus (Oslo, Bærum, Asker) fra ca. 1960, senere og sterkest i Buskerud (Lier, Drammen) på 1980-tallet og frametter, og fra slutten av 1980-tallet også i Telemark. En latensperiode på hele 80 år er uvanlig for en kortlevd urt. Mønsteret kan har minst tre forklaringer: (1) Planten kan ha hatt en langvarig tilpasning/evolusjon til norske forhold, f.eks. til daglengder og sesonglengder. Åtti år er 40 generasjoner hos denne toårige planten, dvs. tilstrekkelig med tid. (2) Planten kan først ha kommet til egnet habitat i senere tid, noe som er tydelig f.eks. i Lier der den er blitt et meget vanlig ugras på hogstfelter i skog, et voksested den aldri hadde før 1960, men dette motsies av at den fortsatt er mest vanlig på veikanter, et voksested vi har hatt i langt over 200 år. (3) Vi kan ha fått innført en ny og bedre tilpasset proveniens i senere tid. Denne siste forklaringen er heller ikke usannsynlig, ettersom det ikke synes å være noen som helst sammenheng mellom de populasjonene som ekspanderte fra 1960-tallet og gamle ballastplasser. Arten er fortsatt i ekspansjon på nedre Østlandet med populasjoner fra Østfold og Vestfold nord til Mjøsområdet.

Veihaukeskjegg er invasiv på ulike typer skrotemark og på hogstflater i frisk til tørr, middels rik skog (lågurt - høgstaude). Den fører til noe fortrengning av stedegne arter. Arten er fortsatt i ekspansjon, men har trolig sitt største potensial i fylkene rundt Oslofjorden. Den høye risikokategorien skyldes at arten kombinerer stor mengde og uvanlig stor fortetningsrate (og spredningshastighet) med begrenset forventet økologisk effekt.

Først observert i Norge
AA Grimstad: Grimstad - 1857
Første observerte etablering i Norge
Ak Oslo: Sinsen og ballastplassen (Grønlia) - 1883
Naturlig opprinnelse
  • Europa Nord
  • Europa Sør

Europa nord til Sør-Skandinavia.

Kom til Norge fra
  • Opprinnelsessted
  • Ukjent
Årsak til tilstedeværelse
  • (c) Blindpassasjerer
  • (d) Ukjent, men antropogen opprinnelse
Reproduksjon
Har seksuell reproduksjon
Reproduktivt stadium observert, produserer levedyktige avkom
Generasjonstid
2 år

Spredningshistorikk i Norge

  1. Periode
    1857 - 1900
    Fylkesforekomst
    • Østfold
    • Oslo og Akershus
    • Aust-Agder
    Antall forekomster
    5 - Mørketall: 2

  2. Periode
    1901 - 1920
    Fylkesforekomst
    • Østfold
    • Oslo og Akershus
    • Aust-Agder
    • Vest-Agder
    • Hordaland
    Antall forekomster
    5 - Mørketall: 2

  3. Periode
    1921 - 1940
    Fylkesforekomst
    • Oslo og Akershus
    • Telemark
    Antall forekomster
    3 - Mørketall: 2

  4. Periode
    1941 - 1960
    Fylkesforekomst
    • Oslo og Akershus
    • Buskerud
    • Telemark
    • Nordland
    Antall forekomster
    9 - Mørketall: 2

  5. Periode
    1961 - 1980
    Fylkesforekomst
    • Oslo og Akershus
    • Buskerud
    • Telemark
    Antall forekomster
    18 - Mørketall: 5

  6. Periode
    1981 - 2000
    Fylkesforekomst
    • Oslo og Akershus
    • Buskerud
    • Telemark
    • Rogaland
    Antall forekomster
    49 - Mørketall: 10

  7. Periode
    1981 - 2011
    Sted
    Data fra Artskart
    Fylkesforekomst
    • Østfold
    • Oslo og Akershus
    • Hedmark
    • Oppland
    • Buskerud
    • Vestfold
    • Telemark
    Antall forekomster
    55 - Mørketall: 10
    Forekomstareal
    13000
    Utbredelsesområde
    124 - Mørketall: 3

  8. Periode
    2001 - 2011
    Fylkesforekomst
    • Østfold
    • Oslo og Akershus
    • Buskerud
    • Vestfold
    • Telemark
    Antall forekomster
    50 - Mørketall: 10

Dokumentasjon for spredningshistorikk i Norge

Veihaukeskjegg Crepis biennis har en litt spesiell spredningshistorikk i Norge. Den kom inn rundt midten av 1800-tallet med ballast, med første etablering trolig på grasmark i Ak Oslo i 1880-årene. Den var en nokså ustabil plante på skrotemark fram til 1950-tallet, med i gjennomsnitt to funn per tiår. I nyere tid har den ekspandert raskt, først i Akershus (Oslo, Bærum, Asker) fra ca 1960, senere og sterkest i Buskerud (Lier, Drammen) på 1980-tallet og frametter, og fra slutten av 1980-tallet også i Telemark. En lag-fase på 80 år er meget uvanlig. Mønsteret kan har minst tre forklaringer: (1) Planten kan ha hatt en langvarig tilpasning/evolusjon til norske forhold, f.eks. til daglengder og sesonglengder. Åtti år er 40 generasjoner hos denne toårige planten, dvs. tilstrekkelig med tid. (2) Planten kan først ha kommet til egnet habitat i senere tid, noe som er tydelig f.eks. i Lier der den er blitt et meget vanlig ugras på hogstfelter i skog, et voksested den aldri hadde før 1960. (3) Vi kan ha fått innført en ny og bedre tilpasset proveniens i senere tid. Denne siste forklaringen er heller ikke usannsynlig, ettersom det ikke synes å være noen som helst sammenheng mellom de populasjonene som ekspanderte fra 1960-tallet og gamle ballastplasser. Arten er fortsatt i ekspansjon på nedre Østlandet med populasjoner fra Østfold og Vestfold nord til Mjøsområdet.

Naturtyper
  • kunstmarkseng-kant

  • Kulturmarkseng

  • Næringsutbyggingsområder

  • Skrotemark

  • Boligutbyggingsområder

  • Transportutbyggingsområder

  • Masseuttaksområder

  • lågurtskog

  • høgstaudeskog

  • blåbærskog

  • lågurtlyngskog

  • småbregneskog

Vektorer
  • Utilsiktet introduksjon - Vektor ukjent

    (Pågående)
  • Utilsiktet introduksjon - Med ballastsand/-jord

    (Kun historisk)
    Hyppighet
    Flere ganger pr. 10. år