NB! Dette er risikovurderinger fra 2012.
Se den nye vurderingene fra 2018 her: https://www.artsdatabanken.no/fremmedartslista2018

Gobio gobiosandkryper

Svartelistet

Høy risiko   HI:3a,3d

Risikovurdering

a   Forventet levetid
Delkategori 3   Lengre enn 50 år eller 10 generasjoner
b1  Spredningshastighet
Delkategori 2   Mer enn 0,3 km/år
c   Naturtypekolonisering
Delkategori 1   Mindre enn 5 %
d   Interaksjoner med truede arter/nøkkelarter
Delkategori 3   Små effekter
e   Interaksjoner med øvrige arter
Delkategori 2   Små effekter
f   Tilstandsendringer i truede eller sjeldne naturtyper
Delkategori 1   Usannsynlig
g   Tilstandsendringer i øvrige naturtyper
Delkategori 1   Usannsynlig
h   Introgresjon
Delkategori 1   Usannsynlig
i   Vert for parasitter eller patogener
Delkategori 1   Usannsynlig

Invasjonspotensial

Lite invasjonspotensiale, avhengig av illegal spredning

a Forventet levetid

Estimert nåværende bestandsstørrelse 10000
Basert på Minimumsanslag
Grunnlag for estimert nåværende bestandsstørrelse
Forventet levetid konklusjon Mer enn 1000 år
Grunnlag for forventet levetid

Arten har spredt seg raskt i Numedalslågen etter at den ble innført en gang på 1980-tallet

b Spredning

b1 Spredningshastighet

  • Kilometer pr år: 3
  • Grunnlag for estimert spredningshastighet:

    Esitmert spredningshastighet er basert på nedstrøms spredning innen Numedalslågen. Spredning mellom vassdrag skyldes for øvrig mennsker.

c Naturtypekolonisering

  • Elver og innsjøer i lavereliggende strøk i Sør-Norge, men kan trolig fint overleve i lokaliteter minst opp til 300 m o.h.

Kriteriedokumentasjon

Sandkryperen har blitt innført til Numedalslågen i Vestfold/Buskerud og til Nesheimvatn i Vest-Agder. Sandkryperen finnes opprinnelig fra Nord-Spania og Irland i vest gjennom Europa og Nord-Asia øst til Stillehavet. I Norden forekommer den naturlig i Danmark, Skåne og Sør-Finland. I Norge ble arten trolig innført til Numedalslågen i på 1980-tallet. Det første individet ble fanget i oktober 1991 ved Utkleiv i Lardal kommune, Vestfold. Lokaliteten ligger ca 30 km fra sjøen. Ved elfiske på samme lokalitet i mai året etter ble det fanget ytterligere ett individ. På samme tid ble ett individ også fanget ved Brufoss, omlag 15 km lengre opp i vassdraget. De tre individene målte henholdsvis 41, 62 og 156 mm, noe som viser at det på dette tidspunktet forekom flere årsklasser i elva. Nye undersøkelser i 1996 og 1997 viste at arten hadde økt kraftig i utbredelse og tetthet, idet den nå var kontinuerlig utbredt fra Hvittingfoss til Stuåsen nedenfor Sundegapet. Dette er ei elvestrekning på omkring 58 km. Den hadde også spredt seg via Åsrumvatnet til nedre deler av Fjørelva. På de fleste lokalitetetene som ble undersøkt, ble det konstatert fire årsklasser og årsyngel. Det er antatt at spredningen innen vassdraget skjer ved aktiv vandring av voksen og gytemoden fisk.

Sandkryperen i Numedalslågen ble registrert på lokaliteter som varierte mye med hensyn til substrat, dyp og strømhastighet. Årsyngel ble bare funnet på steder grunnere enn 0,5 m, og på sakteflytende partier med sand- og bløtbunn. Ettåringene ble delvis funnet på de samme områdene som årsyngelen, men også på områder med grus- og steinbunn med sterkere strøm (ca 0,5 m/sek) og dybder på opp til 1 m. Eldre og kjønnsmodne fisk synes å forekomme mest i de dypeste delene av Lågen. Det ser ikke ut til å være særlig habitatoverlapp mellom sandkryper og laks- og aureunger, men dette vet vi lite om. Sandkryperen synes å oppholde seg mest på områder som er mindre viktige for laks og aure.

Undersøkelser i Numedalslågen viste at fjærmygglarver var dominerende i dietten til sandkryper, men at den tar litt av de fleste tilgjengelige grupper av næringsdyr. Det var liten forskjell i næringsvalg sommer og høst, med unntak av at vårfluelarver ble spist hyppigere om sommeren enn om høsten. Det ble også påvist detritus (dødt materiale) i magene hos sandkryper, noe som viser at arten er nær knyttet til elvebunnen i sitt næringssøk. Laks- og aureunger fanget på de samme lokalitetene som sandkryperen hadde en noe mer variert diett, med larver av fjærmygg, vårfluer og døgnfluer som dominerende grupper. Det er altså en viss overlapp i næringsvalget hos de tre fiskeartene, noe som betyr at det kan være en viss konkurranse om næring dem imellom. Konkurransen mellom sandkryper og laksefisk er trolig likevel relativt svak ettersom de i stor grad ser ut til å oppholde seg i forskjellig habitat i elva.

I 2004 ble det påvist sandkryper i Nesheimvatn på Lista, i Farsund kommune, Vest-Agder. Innsjøen hadde da allerede en tett bestand av sandkryper, med en fangst på 47 individ pr. 100 m2 garnareal. Det ble også fanget ett individ i Vansebekken ved Vanse sentrum. Sandkryperen ble trolig innført til Nesheimvatn en gang på 1990-tallet, idet det for noen år før 2004 ble levert en fisk til Fylkesmannen i Vest-Agder som en antok var sandkryper. Sandkryperen kan spre seg til noen flere lokaliteter i samme vassdrag.

Først observert i Norge
Numedalslågen - 1990-1999
Første observerte etablering i Norge
Numedalslågen - 1990-1999
Naturlig opprinnelse
  • Europa Nord
Kom til Norge fra
  • Ukjent
Årsak til tilstedeværelse
  • (a) Bevisst introdusert/utsatt
Tidligere økologisk risikovurdering
  • Er risikovurdert i Norge
Reproduksjon
Har seksuell reproduksjon
Reproduktivt stadium observert, produserer levedyktige avkom
Generasjonstid
2 år

Spredningshistorikk i Norge

  1. Periode
    1990 - 01.01.2005
    Fylkesforekomst
    • Oslo og Akershus
    • Buskerud
    • Vestfold
    • Vest-Agder
    Antall individer
    12
    Antall forekomster
    12
    Forekomstareal
    5378
    Utbredelsesområde
    36

Dokumentasjon for spredningshistorikk i Norge

Sandkryperen finnes opprinnelig fra Nord-Spania og Irland i vest, gjennom Europa og til Nord-Asia øst til Stillehavet (Pethon 2005). I Norden fins den naturlig i Danmark og sørlige deler av Sverige (Skåne) og Finnland. Her i landet ble arten første gang påvist i Numedalslågen i Vestfold høsten 1991, ved Utkleiv i Lardal kommune, ca 30 km fra sjøen (Eken & Borgstrøm 1994). Året etter ble det funnet to eksemplar på samme sted, hvorav det ene på 15,6 cm. Nye undersøkelser i 1996 og 1997 viste at arten hadde økt kraftig i utbredelse og tetthet, idet den nå forekom på en 58 km lang strekning; fra Hvittingfoss i Buskerud til Hagtvedtbekken sør for Eftedal i Vestfold (Pethon & Barstad 1997, 1998). Den hadde også spredt seg via Åsrumvatnet til nedre deler av Hagneselva. Det ble påvist fire årsklasser inkludert årsyngel (0+) på de fleste undersøkte lokaliteter. Det er også forekomst av sandkryper i Korvikvannet og i andre sideelver til Numedalslågen. Registreringer på utvalgte strekninger foretatt i 2009 og 2010, viste at andelen laksunger/sandkryper var heholdsvis 94/6 og 88/12 (Aarestad 2009, 2010). Det er usikkert om dette er en reell bestandsnedgang hos laks, eller om det skyldes variasjon i fysiske forhold som vannføring og vanntemperatur. Det er antatt at spredningen av sandkryper innen vassdraget skjer ved aktiv vandring av gytemoen fisk.

I 2004 ble det påvist sandkryper i Nesheimvatnet på Lista, Farsund kommune i Vest-Agder (Lura 2004). Det ble også fanget sandkryper i Vansebekken ved Vanse sentrum. Den kan også ha spredt til andre lokaliteter i samme vassdrag.Sandkryperen ble trolig innført til dette vassdraget en gang på 1990-tallet. For det første ble det på det tidspunktet levert en fisk fra Nesheimvatnet som de antok var sandkryper. For det andre påviste prøvefiske i 2004 at innsjøen nå hadde en tett bestand av sandkryper, med mange størrelsesklasser representert.

Det er stor fare for at sandkryperen vil bli satt ut eller overført til andre vassdrag i Sør-Norge i kommende år (Hesthagen & Sandlund 2006). Jo flere lokaliteter sandkryperen forekommer i, og jo tettere bestander som fins, jo større sjanser er det for videre spredning. De yngste stadiene lever på grunt vann, og er derfor lett å fange for bruk som levende agn eller i forbindelse med annen aktivitet. Det kan også skje nye innførsler av sandkryper fra utlandet.

Referanser

  1. Publikasjoner

    • Pethon, P. & Barstad, G. 1997. Grundling (Gobio gobio) i Numedalselågen - utbredelse og bestand. Universitetet i Oslo, Resultatrapport 1996. DN kontrakt nr. 644-02/96.
    • Hesthagen, T. & Sandlund, O.T. 2006. Sandkryper Gobio gobio. Artsdatabankens faktaark ISSN 1504-9140 nr. 29.
    • Pethon, P. 2005. Aschehougs store fiskebok. Norges fisker i farger. H. Aschehoug & Co.(W. Nygaard) A/S.468 s.
    • Pethon, P. & Barstad, G. 1997. Grundling (Gobio gobio) i Numedalslågen - utbredelse og bestand. Universitetet i Oslo, Resultatrapport 1997. DN kontrakt nr 97/637-411.1.
    • Aasestad, I. 2010. Registrering av sandkryper (Gobio gobio) i Numedalslågen 2010. Rapport utarbeidet for Fylkesmannen i Vestfold.
    • Lura, H. 2004. Biologiske undersøkelser i Nesheimvassdragte, Farsund kommune. Rapport, Ambio Miljørådgivning AS, Stavanger. 33 s.
    • Aasestad, I. 2009. Registrering av sandkryper (Gobio gobio) i Numedalslågen. Rapport utarbeidet for Fylkesmanne i Vestfold.
Naturtyper
  • klar kalkfattig innsjø

  • klar moderat kalkfattig innsjø

  • klar intermediær innsjø

  • kalkfattig humussjø

  • moderat kalkfattig humussjø

  • intermediær humussjø

  • klar kalkfattig roligflytende elv

  • humøs kalkfattig roligflytende elv

  • humøs moderat kalkfattig rolig-flytende elv

  • klar moderat kalkfattig roligflytende elv

Vektorer
  • Tilsiktet utsetting - Ulovlig utsetting/dumping

    (Pågående)